Brødre

Det var ganske fint å være to jenter da jeg vokste opp, men det fikk meg ikke fra å ønske meg en bror. Det inntense ønsket om en storebror har gitt seg, det har kanskje litt å gjøre med at jeg blir utsatt for litt mer gutt- og manne- energi nå enn jeg gjorde da jeg var elleve. Nå for tiden blir jeg ikke trist over at jeg ikke har en bror selv, men veldig glad av å se brødre. I alle fall når Bjorn og Gert wrestler.

Trær i Oslo

Dette treet står ved Akerselva.

Ganske fint med alt regnet når det betyr at elva blir høy. Men bortsett fra det skulle jeg ønske at det ikke regna sånn på 1. mai når man skal gå rundt, og gå i tog, og se på tog, og gå og forsøke å finne et sted å ta en øl.


Dette treet står på frogner, rett ved Institutt for samfunnsforskning, og NOVA (Ikke mitt Nova, men forsknings-NOVA)

Det er fra en fantastisk solrik oslo- søndag, hvor Bjorn hjalp meg med å beregne sosial kapital i Argentina.


Og mens jeg er inne på master- oppgaven: Jeg satt og så på dette treet på Sollie Plass etter at jeg hadde levert sidene til inn- binding.

Det var en tom og litt rar følelse, men som alltid hjalp det å ha noe fint å se på.

Endelig ferdig

I går, etter at jeg leverte oppgaven for innbinding, gikk jeg og ventet på å kjenne meg glad, letta, lett euforisk, hva som helst - en eller annen følelse som markerte at klarer å avslutte det som i over to år har virket som et evighetsprosjekt.

Det var fint å hente den i dag! Jeg syntes den så mye proffere ut da den fikk plast på seg.

Og etter at jeg hadde lagt den fra meg på disken i 7. etasje, tatt heisen ned, satt lommeradioen i ørene, gått gjennom fysikkbygget og nytt den fantastiske oslo-utsikten, og fm 99,3 begynnte å spille Johnossi som spilte Man Must Dance - da måtte jeg styre meg for ikke å danse ned Friggfeltet.

Innspurt

Jeg trykker opp master- oppgaven i dag og leverer den i morgen. På fredag fikk jeg veiledning, og gikk lettet og glad ut derfra. Men så kom ambisjonsmonsteret og beit meg i rompa, i form av Anne Margrethe Sønneland som hadde lest oppgaven min mye grundigere enn noen andre, og med spesifikk kritikk og endringsforslag. Og selv om jeg vet jeg står med det jeg har nå, så vet jeg at hennes innspill kan gjøre den enda bedre. Karakterjaghælvete som jeg har fortrengt og nektet å tenke på det siste året for å bli ferdig, puster meg i nakken. Men nå er jeg nesten ferdig, og har mulighet til litt hesblesende perfeksjoniststress.

Jeg smiler på bildet, fordi Bjorn bare vil hjelpe, men ender opp med å ta bilde for det er det eneste han kan gjøre når jeg er nevrotisk, stressa og selvsentrert.

Moskeen om natta

Moskeen de bygger på hjørnet er snart ferdig. Så da har jeg spir både østover og vestover.

Om å snakke mellom slaga (eller låtene)

Det er noen som får det til. Som klarer å trollbinde publikum både under sangene, men også med det de sier mellom hver låt. Billy Bragg er en av disse. Jeg hadde litt dårlig sam- vittighet i går - midt i et hav av die-hard fans hadde jeg lurt meg til å stå helt foran, og for et halvt år siden hadde jeg ikke hørt om mannen en gang.

Men så følte jeg at jeg hadde lov, for i går ble jeg bergtatt. Det største øyeblikket, for meg, som ga meg gåsehud og ny tro på verden var da han innledet til en av de nyeste sangene sine, "I have faith". I mine forberedelser til Novafest 08 har jeg hørt en del på Billy Bragg, og funnet ut at det er låtene fra da han var ung, sint og opprørsk jeg liker best. "I have faith" syntes jeg rett og slett var litt døll. En liten kjedelig ballade fra en gammel og livstrett mann.

Jeg har tatt helt feil. Han er ikke livstrett, han har ikke resignert. Tvert i mot, i går var jeg i gudstjeneste i min kirke, og hørte en preken om humanisme, og mot kynisme. Om hva som er aller farligst. Om hva som er enkelt å slåss mot, og hva som er vanskelig. Hadde han hatt en badestamp på scenen ville jeg vadet rett fram for å bli frelst, døpt og født på ny.

Heldigvis var det ingen badestamp, bare en fantastisk tale, og en mann med gitar. Som ga folk en grunn til å komme på konsert og ikke bare sitte hjemme og høre plata. Ja til å gi av seg selv og til å snakke til publikum mellom låtene!

Radiokafé

I dag var det fint å ha radio- sending! For det første hadde jeg en ordentlig følelse av luksus - Arne var produsent, og for meg som stort sett har laget radio- sendinger ganske alene så er det så fint å ha noen å snakke ferdig ideer med - også for å oppdage hvilke som IKKE kommer til å fungere på lufta. I tillegg var Arne engasjert og tok alle telefonene, så alt jeg trengte å gjøre var å konsentrere meg om hva jeg skulle si. Det er ganske luksus.

På det øverste bildet sitter teknikere Torjus og Inga, og Arne på telefonen som forsøker å finne en erstatning for Le Corbeau som hadde forsovet seg ute på Langhus og ikke ville rekke til Blindern før sendinga var over.

På det nederste sitter jeg og snakker om reiselitteratur med Harald Henmo, som har skrevet boka "Che Guevara Bar". Den kom i fjor, og handler i følge forordet om meningen med livet. Politisk analyse, revolusjonære i jungelen og subjektiv reiseskildring. Harald var veldig fin å intervjue, han er blant de som skriver som har reflektert mye rundt hva han gjør og klarer å artikulere det. Vi sitter med et bredt utvalg reiselitteratur på bordet foran oss og drikker økologisk, boliviansk espresso. Jeg syntes det passet til en med master i latinamerikakunnskap.

Bønner!

På albansk heter dette "fasule", og er skikkelig fattig- mannspise - om du er rik bør du ha kjøtt i. Men det er ikke like godt... Denne vakre bønnegryta består av en boks hvite bønner i tomatsaus, en boks skikkelige, brune cowboybønner og en boks hakkete tomater. I tillegg er det løk, hvitløk, chili, laurbær og frisk oregano.

Når jeg står og lager sånn mat må jeg skjerpe meg for ikke å høres ut som en tv-kokk; jeg vil begynne å legge ut om hvor sunn den er, hvor billig den er, hvor godt den smaker og hvor pen den ser ut. Men jeg mener alt sammen!