"De er ikke mine foreldre, de er kid- nappere", sier Maria Eugenia Sampallo til BBC. Hun var den første i Argentina som tok adoptivforeldrene sine til retten, og den første som har fått dem dømt for kidnapping. Hun ble født i 1978, og 22 år seinere kom det menneskerettighetsaktivister til henne og fortalte at de som hadde vært foreldre for henne i 22 år, sannsynligvis ikke var det.
Og vi snakker ikke om den vanlige "du er adoptert" beskjeden. Det er "du er adoptert, og de du har trodd var foreldrene dine støttet opp om regimet som myrdet foreldrene dine". (I noen tilfeller: De du har trodd var foreldrene dine, drepte de biologiske foreldrene dine).
Rundt 500 babyer ble bortadoptert på denne måten i Argentina under diktaturet som varte fra 1976 til 1983. Mødrene på Maiplassen har lokalisert og oppsøkt 88 av dem. De reagerer så forskjellig. Fra Maria, som anmelder foreldrene sine for kidnapping. Til de som nekter å forholde seg til beskjed, og forblir lojale mot kidnapperne, de militære.
Jeg forsøker å artikulere hva jeg tenker og hvorfor jeg får gåsehud og vil grine når jeg leser om Maria. Jeg synes hun viser en integritet som er nesten ufattelig. Og samtidig: Hvordan komme gjennom noe sånt uten å blir gal? Hvordan stole på NOEN etter noe sånt? Hun fikk vite dette da hun var 22. Nå er hun 30. Voksen. Et år eldre enn meg bare. Hvem kommer innom og tar oppvasken når hun er syk, kjøper litt ekstra god olivenolje til henne også når han handler til seg selv, og gjør at hun føler seg mindre alene når hun slår opp med kjæresten?
Mange foreldre gjør ikke noe av det jeg nettopp nevnte. Og ikke noen annet heller. Men likevel. Det er en grunn til at pappa og jeg griner av det samme på kino: Foreldre som mister barn eller omvendt.
Bilde:http://www.lepoint.fr/actualites-monde/bebe-vole-lors-de-la-dictature-argentine-entre-7-et-10-ans-de/924/0/235742
No comments:
Post a Comment