Det er noen som får det til. Som klarer å trollbinde publikum både under sangene, men også med det de sier mellom hver låt. Billy Bragg er en av disse. Jeg hadde litt dårlig sam- vittighet i går - midt i et hav av die-hard fans hadde jeg lurt meg til å stå helt foran, og for et halvt år siden hadde jeg ikke hørt om mannen en gang.
Men så følte jeg at jeg hadde lov, for i går ble jeg bergtatt. Det største øyeblikket, for meg, som ga meg gåsehud og ny tro på verden var da han innledet til en av de nyeste sangene sine, "I have faith". I mine forberedelser til Novafest 08 har jeg hørt en del på Billy Bragg, og funnet ut at det er låtene fra da han var ung, sint og opprørsk jeg liker best. "I have faith" syntes jeg rett og slett var litt døll. En liten kjedelig ballade fra en gammel og livstrett mann.
Jeg har tatt helt feil. Han er ikke livstrett, han har ikke resignert. Tvert i mot, i går var jeg i gudstjeneste i min kirke, og hørte en preken om humanisme, og mot kynisme. Om hva som er aller farligst. Om hva som er enkelt å slåss mot, og hva som er vanskelig. Hadde han hatt en badestamp på scenen ville jeg vadet rett fram for å bli frelst, døpt og født på ny.
Heldigvis var det ingen badestamp, bare en fantastisk tale, og en mann med gitar. Som ga folk en grunn til å komme på konsert og ikke bare sitte hjemme og høre plata. Ja til å gi av seg selv og til å snakke til publikum mellom låtene!
No comments:
Post a Comment