Brødre

Det var ganske fint å være to jenter da jeg vokste opp, men det fikk meg ikke fra å ønske meg en bror. Det inntense ønsket om en storebror har gitt seg, det har kanskje litt å gjøre med at jeg blir utsatt for litt mer gutt- og manne- energi nå enn jeg gjorde da jeg var elleve. Nå for tiden blir jeg ikke trist over at jeg ikke har en bror selv, men veldig glad av å se brødre. I alle fall når Bjorn og Gert wrestler.

Trær i Oslo

Dette treet står ved Akerselva.

Ganske fint med alt regnet når det betyr at elva blir høy. Men bortsett fra det skulle jeg ønske at det ikke regna sånn på 1. mai når man skal gå rundt, og gå i tog, og se på tog, og gå og forsøke å finne et sted å ta en øl.


Dette treet står på frogner, rett ved Institutt for samfunnsforskning, og NOVA (Ikke mitt Nova, men forsknings-NOVA)

Det er fra en fantastisk solrik oslo- søndag, hvor Bjorn hjalp meg med å beregne sosial kapital i Argentina.


Og mens jeg er inne på master- oppgaven: Jeg satt og så på dette treet på Sollie Plass etter at jeg hadde levert sidene til inn- binding.

Det var en tom og litt rar følelse, men som alltid hjalp det å ha noe fint å se på.

Endelig ferdig

I går, etter at jeg leverte oppgaven for innbinding, gikk jeg og ventet på å kjenne meg glad, letta, lett euforisk, hva som helst - en eller annen følelse som markerte at klarer å avslutte det som i over to år har virket som et evighetsprosjekt.

Det var fint å hente den i dag! Jeg syntes den så mye proffere ut da den fikk plast på seg.

Og etter at jeg hadde lagt den fra meg på disken i 7. etasje, tatt heisen ned, satt lommeradioen i ørene, gått gjennom fysikkbygget og nytt den fantastiske oslo-utsikten, og fm 99,3 begynnte å spille Johnossi som spilte Man Must Dance - da måtte jeg styre meg for ikke å danse ned Friggfeltet.

Innspurt

Jeg trykker opp master- oppgaven i dag og leverer den i morgen. På fredag fikk jeg veiledning, og gikk lettet og glad ut derfra. Men så kom ambisjonsmonsteret og beit meg i rompa, i form av Anne Margrethe Sønneland som hadde lest oppgaven min mye grundigere enn noen andre, og med spesifikk kritikk og endringsforslag. Og selv om jeg vet jeg står med det jeg har nå, så vet jeg at hennes innspill kan gjøre den enda bedre. Karakterjaghælvete som jeg har fortrengt og nektet å tenke på det siste året for å bli ferdig, puster meg i nakken. Men nå er jeg nesten ferdig, og har mulighet til litt hesblesende perfeksjoniststress.

Jeg smiler på bildet, fordi Bjorn bare vil hjelpe, men ender opp med å ta bilde for det er det eneste han kan gjøre når jeg er nevrotisk, stressa og selvsentrert.

Moskeen om natta

Moskeen de bygger på hjørnet er snart ferdig. Så da har jeg spir både østover og vestover.

Om å snakke mellom slaga (eller låtene)

Det er noen som får det til. Som klarer å trollbinde publikum både under sangene, men også med det de sier mellom hver låt. Billy Bragg er en av disse. Jeg hadde litt dårlig sam- vittighet i går - midt i et hav av die-hard fans hadde jeg lurt meg til å stå helt foran, og for et halvt år siden hadde jeg ikke hørt om mannen en gang.

Men så følte jeg at jeg hadde lov, for i går ble jeg bergtatt. Det største øyeblikket, for meg, som ga meg gåsehud og ny tro på verden var da han innledet til en av de nyeste sangene sine, "I have faith". I mine forberedelser til Novafest 08 har jeg hørt en del på Billy Bragg, og funnet ut at det er låtene fra da han var ung, sint og opprørsk jeg liker best. "I have faith" syntes jeg rett og slett var litt døll. En liten kjedelig ballade fra en gammel og livstrett mann.

Jeg har tatt helt feil. Han er ikke livstrett, han har ikke resignert. Tvert i mot, i går var jeg i gudstjeneste i min kirke, og hørte en preken om humanisme, og mot kynisme. Om hva som er aller farligst. Om hva som er enkelt å slåss mot, og hva som er vanskelig. Hadde han hatt en badestamp på scenen ville jeg vadet rett fram for å bli frelst, døpt og født på ny.

Heldigvis var det ingen badestamp, bare en fantastisk tale, og en mann med gitar. Som ga folk en grunn til å komme på konsert og ikke bare sitte hjemme og høre plata. Ja til å gi av seg selv og til å snakke til publikum mellom låtene!

Radiokafé

I dag var det fint å ha radio- sending! For det første hadde jeg en ordentlig følelse av luksus - Arne var produsent, og for meg som stort sett har laget radio- sendinger ganske alene så er det så fint å ha noen å snakke ferdig ideer med - også for å oppdage hvilke som IKKE kommer til å fungere på lufta. I tillegg var Arne engasjert og tok alle telefonene, så alt jeg trengte å gjøre var å konsentrere meg om hva jeg skulle si. Det er ganske luksus.

På det øverste bildet sitter teknikere Torjus og Inga, og Arne på telefonen som forsøker å finne en erstatning for Le Corbeau som hadde forsovet seg ute på Langhus og ikke ville rekke til Blindern før sendinga var over.

På det nederste sitter jeg og snakker om reiselitteratur med Harald Henmo, som har skrevet boka "Che Guevara Bar". Den kom i fjor, og handler i følge forordet om meningen med livet. Politisk analyse, revolusjonære i jungelen og subjektiv reiseskildring. Harald var veldig fin å intervjue, han er blant de som skriver som har reflektert mye rundt hva han gjør og klarer å artikulere det. Vi sitter med et bredt utvalg reiselitteratur på bordet foran oss og drikker økologisk, boliviansk espresso. Jeg syntes det passet til en med master i latinamerikakunnskap.

Bønner!

På albansk heter dette "fasule", og er skikkelig fattig- mannspise - om du er rik bør du ha kjøtt i. Men det er ikke like godt... Denne vakre bønnegryta består av en boks hvite bønner i tomatsaus, en boks skikkelige, brune cowboybønner og en boks hakkete tomater. I tillegg er det løk, hvitløk, chili, laurbær og frisk oregano.

Når jeg står og lager sånn mat må jeg skjerpe meg for ikke å høres ut som en tv-kokk; jeg vil begynne å legge ut om hvor sunn den er, hvor billig den er, hvor godt den smaker og hvor pen den ser ut. Men jeg mener alt sammen!

Når foreldrene dine ikke er foreldrene dine

"De er ikke mine foreldre, de er kid- nappere", sier Maria Eugenia Sampallo til BBC. Hun var den første i Argentina som tok adoptivforeldrene sine til retten, og den første som har fått dem dømt for kidnapping. Hun ble født i 1978, og 22 år seinere kom det menneskerettighetsaktivister til henne og fortalte at de som hadde vært foreldre for henne i 22 år, sannsynligvis ikke var det.

Og vi snakker ikke om den vanlige "du er adoptert" beskjeden. Det er "du er adoptert, og de du har trodd var foreldrene dine støttet opp om regimet som myrdet foreldrene dine". (I noen tilfeller: De du har trodd var foreldrene dine, drepte de biologiske foreldrene dine).

Rundt 500 babyer ble bortadoptert på denne måten i Argentina under diktaturet som varte fra 1976 til 1983. Mødrene på Maiplassen har lokalisert og oppsøkt 88 av dem. De reagerer så forskjellig. Fra Maria, som anmelder foreldrene sine for kidnapping. Til de som nekter å forholde seg til beskjed, og forblir lojale mot kidnapperne, de militære.

Jeg forsøker å artikulere hva jeg tenker og hvorfor jeg får gåsehud og vil grine når jeg leser om Maria. Jeg synes hun viser en integritet som er nesten ufattelig. Og samtidig: Hvordan komme gjennom noe sånt uten å blir gal? Hvordan stole på NOEN etter noe sånt? Hun fikk vite dette da hun var 22. Nå er hun 30. Voksen. Et år eldre enn meg bare. Hvem kommer innom og tar oppvasken når hun er syk, kjøper litt ekstra god olivenolje til henne også når han handler til seg selv, og gjør at hun føler seg mindre alene når hun slår opp med kjæresten?

Mange foreldre gjør ikke noe av det jeg nettopp nevnte. Og ikke noen annet heller. Men likevel. Det er en grunn til at pappa og jeg griner av det samme på kino: Foreldre som mister barn eller omvendt.

Bilde:http://www.lepoint.fr/actualites-monde/bebe-vole-lors-de-la-dictature-argentine-entre-7-et-10-ans-de/924/0/235742

Fantastisk plakat -webflyerversjonen

Nå kribler det i alt som kan kribles i og det hele starter DENNE UKA!
Plakaten er en meter høy og er laget av Yokoland. Jeg var først litt skeptisk til at den var så høy og hvit, men etter plakatrunder i byen har jeg skjønt hvor genialt det var -den synes!

Ølkylling

Denne kyllingen har en fin hemme- lighet mellom beina, som gjør at når den har stått i ovnen i over en time så er den gjennomstekt, men like saftig i alle ledd. Den sitter nemlig på en ølboks. Egentlig er oppskriften at en skal ta et par slurker av ølboksen, og så skjære av toppen med en skarp kniv. En så skarp kniv har ikke jeg. Så det jeg har gjort er å ta en allerede tom ølboks, skjære av toppen (litt mer enn toppen) og så helle øl over.

Kyllingen er smurt inn med chili, hvitløk og litt balsamico. Balsamicoen gir veldig fin stekeskorpe. Rundt ligger potetbåter, pærer,løk og tomater. Over har jeg helt litt mer øl, og olivenolje.

Som du sår skal du høste

Akkurat nå høster jeg. Karsen fra over en uke siden er klar til høsting, og jeg klipper i vei til hver eneste frokost.

Inntenst lys

Noen ganger, når jeg er på vei hjem, eller ut, eller sitter på balkongen, så har jeg følelsen av å bo i en skikkelig storby. Samtidig som jeg vet at det er Oslo, og det lagrer jeg bak i minnet for å fyre av hver gang noen begynner å mase om at Oslo er en landsby i europeisk sammenheng, osv osv.

Grønland er verdens største øy! Og takene her minner meg om Buenos Aires.

Vår betyr karse

Det er ikke logisk, for den kan sås og høstes hele året. Men det er likevel et sikkert vårtegn når jeg får lyst til å så karse. Jeg fant ingen tom eggekartong, og dessuten er det litt styrete med alle de små hulrommene som skal fylles med bomull, så jeg sådde på en dyp tallerken i steden.

Påske, hurra!

Det er litt juks, for det ene bildet er fra førpåsken jeg lurte meg til i februar. Men det er nesten samme årstid i alle fall. Men selv om bildet fra Oslo er tatt en måned seinere var det mye kaldere da enn oppe blant alle fjellene. Det hadde sikkert litt å gjøre med at jeg nekter å bruke den herlige, varme dunvesten i byen, av frykt for at noen skal tro jeg er ute og lufter den irske setteren min og har gått meg vill på østkanten, men ikke bare.

Den er forresten deilig og varm, så kanskje jeg bare skal omfavne mine røtter og gå med den hver dag. Vi får se. Glad av vinter og snø blir jeg uansett.

Bypåske

Man blir gal i hodet av å sitte inne og skrive hele dagen. I alle fall blir jeg det. Distraksjoner er fint! Både på internett, men aller helst ute i frisk luft. Det blåste fortsatt litt for surt i går til at jeg hadde lyst til å gå langt, så til tross for at det sikkert er fantastisk føre i marka, så valgte vi enkleste løype.

Veldig tradisjonell egentlig, og det passer jo rundt feriehøytider. Vi gikk via Youngstorget og opp Karl Johan til den Narvesenkiosken på Nationaltheateret som ligger rett ved siden av en fantastisk blomsterbutikk. Etter mye kikking, blading og grundige overveielser endte Bjorn opp med et tidsskrift som heter Philosphy Now, mens jeg faldt ned på Eurowoman. Så gikk vi tilbake langs Karl Johan, ned grensen, og varmet opp på Evita.

Teblomst

Jeg er som sagt glad i vann, og alt som kan lages av vann. Og en av de gode tingene som lages av vann er te. Som regel drikker jeg te fordi jeg liker smaken, men av og til velger jeg å lide for skjønnheten, og drikke teblomst. Den blir lett besk, særlig om vannet er for varmt, og jeg vil helst ha teen glodhet. Det fine med teblomsten er at den, i tillegg til å være et lite kunstverk der den svømmer i en hvit kopp, er at den kan brukes til te mange ganger, den smaker litt forskjellig hver gang, og etterhvert må man ha på skikkelig varmt vann for å få smak.

Det snør! (og da er det viktig å drømme)

Jeg trenger å minne meg selv om at vinteren faktisk tar slutt. Jeg er glad i snø, men av og til kjenner jeg at drittsommeren fra i fjor fortsatt henger igjen, jeg ble aldri brun, jeg ble ikke varm NOK, jeg drakk ikke NOK øl i paradisbukta, jeg lå ikke i telt, og en gang i september sluttet jeg å håpe. Da trenger jeg å minne meg selv om at sola faktisk finnes, og jeg har vært varm over det hele uten ullsokker.

Det snør!

Det begynnte i går da Bjorn og jeg gikk tur rundt sognsvann. Og jeg som var så fornøyd på tirsdag da jeg hadde kjøpt nye skolisser til vårskoene mine i samme grå-brun-hvite nyanse som skoa. Nye skolisser, som matchet perfekt. Jeg får bare smøre skia i mens.

Masteroppgave

Jeg trodde jeg var ferdig med et første- utkast, men etter litt veiledning skjønte jeg at jeg tok feil. Det skumle er at etter skikkelig juleferie har det tatt lang tid å dykke inn i materien igjen. Nå nærmer jeg meg litt. I dag har jeg for eksempel skrevet en halv side (men det teller vel ikke helt, ettersom det er den samme som datamaskinen slettet i går).

Bildet har ingenting med masteroppgaven å gjøre, men jeg har skikkelig juleferie der i alle fall.